Trist jeg...

Her sitter jeg i stua mi etter en kjempekul helg med nye mennesker jeg blir kjent med og med gamle venner fra Moe og alikevel er jeg trist... hvorfor? Jo, jeg skal prøve å skrive så dere forstår hvorfor jeg er trist.

Jeg blir trist og feller mange tårer ofte når jeg tenker tilbake på de siste 7 mnd av mitt liv... faktisk et rent helvette, selv om jeg har opplevd masse gøy oxo som exempel tur til Lisboa med 7 gode venninner og familiemiddager med stort og smått av tantebarn, fettere, kusiner og tante og onkler, min svoger, mine foreldre og en superviktig person som er en mentor for meg til tider, min storesøster... men alikevel har jeg en trist Therese inni meg som jeg ikke liker, for jeg er ikke slik egentlig jeg. Jeg er ikke ei jente som liker og bo alene, ble ikke født til det jeg. Jeg er ikke ei som liker og være singel, ble ikke født slik jeg.

Jeg hadde jo funnet mannen i mitt liv hvor vi 4. februar noen år tilbake står i Løken Kirke å sier JA til hverandre og vi lover hverandre i gode og onde dager... men livet snur til tider litt for fort. 1. tlf samtale for 7. mnd siden endret hele livet mitt. Og det har i løpet av disse 7. mnd forsvunnet 12. kg av min kropp, kort forklart skulle jeg heller lagt på meg igjen de 12. kg hvis jeg kunne skru tiden tilbake og få A4 livet mitt igjen i verdens fineste hus på omtrent verdens minste sted, i verdens flotteste boligfelt, med verdens flotteste naboer og verdens flotteste venner jeg har på det bittelille stedet der ute i skogen som heter Moe.

Jeg vil lixom ikke dele meg med en annen mann enn min ex mann jeg, det her høres jo helt sykt ut men det er bare slik jeg er, vi holdt sammen i over 9 år. På 9 år opplevde vi utrolig mye gøy, flott, trist, fantastisk, overaskelser, intriger, sjalusi, hjernehinnebetennelse, fødsel, opperasjoner, nytt hus, ny bil, katt, kanin, kule fester, avslappende ferier, gode sexoplevelser. Ja hva annet kan man ønske seg lixom...

God søndag videre mine venner her inne som gidder å lese disse sutrete ordene mine...