Jeg lurer så veldig på hvordan og når jeg skal godta at slik er det blitt, og mye av grunnen til at det er blitt slik er kun min skyld føler jeg... jeg skulle kanskje akseptert hans ønsker mere, hans drømmer og hans hobby... jeg tror at hadde ikke jeg vært så sta og egen ville vi kanskje ikke vært der vi er nå, midt oppi en jævlig separasjon... Det er vel ingen fasit på sike ting, men det er veldig mye skyldfølelse jeg sitter med, for jeg syntes det til tider var veldig mye han han han hele tiden, men kanskje jeg bare var sjalu og misunnelig på han fordi han er en veldig kjekk mann, en veldig fin mann, en veldig poppulær mann som helg etter helg sto på scenen og fikk masse oppmærksomhet av slike damer som er "el"desperado etter mannfolk med ring på hånda, og som står på en scene å synger de flotteste sanger... Ja men i allefall min skyldfølelse er ikke noen god følelse om dagen, kjenner det blir tøffere og tøffere for hver dag som går, og nå er det snart 2. mnd siden alt staret opp... Helt grusomt.
Nå fikk jeg ut noen tanker som var gode å skrive ned... håper jeg kan få noen gode tips om hva jeg bør gjøre hvis noen av dere der ute har opplevd det jeg sitter midt oppi nå...
Ha en så fin dag som mulig, jeg skal oxo forsøke det... snart på jobb hvor jeg får tankene mine litt bort, helt til jeg setter meg i bilen igjen etter jobben å kjøre 1 t fra jobb, og tankene bare strømmer på...
1 kommentar:
Hei frøken A ... Skyldfølelse tror jeg det er ganske vanlig å føle i en slik situasjon. Man vil jo automatisk tenke; hva kunne jeg gjort annerledes? Man kan analysere i "hue og rævva" som det så stygt heter. Svar får man ikke likevel. Når du får slike down-perioder må du prøve å tenke på alle som støtter deg, som er glade i deg og som setter pris på deg. Du er et fint menneske, tøff men ærlig, du er en vakker kvinne. Rett ryggen, hev hodet og start å leve igjen ♥
Legg inn en kommentar